Ja, hva skal man si... trøtt?

Sånn har vi det på Solbakken

Ja, jeg vet at dere gråter, jeg vet at dere trenger trøst. Jeg gidder ikke, jeg serverer blogg på verdensveven.

Det er lenge siden sist posting, grunnen er slapphet og ekstremt dårlig tilgang til nett. Men nå har jeg ordnet det, mangler bare en fungerende strømkabel. Vi får se om Manndreas fikser seg litt strøm etter hvert...

Så, hvordan er livet i bondebygd no 1? Helt greit, vi har akkurat gjennomført en minirevy med to forestillinger på torsdag. En på dagen for åttende klasse ved ungdomsskolen og en som var åpen for publikum. Å spille for åttendeklassinger er som å spille for en gjeng med erkekristne, de ler faen ikke en gang. Den eneste sketsjen som slo an var stikkpillepatruljen der jeg, Even og Solfrid stilte diagnoser blant publikum. Alle barna fikk noia, særlig de tøffeste med caps. Ellers bestod revyen "Vorter er bra, men blemmer er best" av sykehus-stand-up (fremført med litt mindre hell av meg), sykesøstersang (Mari, Freja og Maylèn), Andrè i søplekasse, schizofrenisang, sykehusaudition, Solbakken Anatomy pluss åpning og avslutning. Alt i alt en fin revy med potensiale, et uforløst sådan. Likevel okey fornøyd...

Ellers er deler av bloggen fjernet, går ikke nærmere inn på det...

Sitter også og vurderer en julekalender for folkehøyskolefolka. Kan bli morsomt. Torkel vinner hvertfall ikke denne gangen.

Driver også og instruerer et samarbeidsprosjekt med Follo folkehøyskole der jeg og Mari lager skuespill. Det er slitsomt og handler om identitet. Utrolig nok har jeg satt meg selv i hovedrollen. Jeg anmoder igjen, noen som trenger skolerevyinstruktører? Blir likevel kjent med mange trivelige folk, det være tjuefem år gamle pakistanere såvel som sjarmerende folk fra Porsgrunn.

Sliten, skal prøve å gi dere ytterligere innblikk i hvem som er hvem på Solbakken, men ikke nå. Ta dere en bolle!