Hvor går veien videre?

"Hvor går veien videre" er jo på en måte et spørsmål jeg har stilt meg i det siste, kanskje ikke ordrett, men noe i den duren. Tidenes tyngste uke er forbi, en uke hvor jeg samlet sett har sovet like mye som Alexander og hatt en periode som selv multihandikappede mennesker uten følelse i kroppen hadde ansett som daff. Det å bli dumpet er faen meg det tyngste jeg har vært igjennom noen tang. Kall meg gjerne blasert Oslo-ungdom, men fakta er fakta. Kan ikke Norge rammes av terror eller noe så jeg får noe annet å tenke på.

Det er fint lite annet å melde også. Jeg har tenkt meg ut i dag muligens, et ledd i planen om å bli et fungerende menneske igjen, jeg fikk mobil til jul, så nå kan jeg lese meldinger igjen og jeg har.. eh... fått meg sokker med ukedagene på...

Det nye skoleåret kan like gjerne starte snart, det er lite her å gjøre. Det brygger opp til hyttetur, noe som jo er særdeles interessant, vi skal til Sverige osv. Kan bli et fint halvår. Dessverre skal man jo gjennom godbiter som Glåmdalsrevyen og slikt, men noe døvt må man da gjennom. Tviler på at engasjementet blir veldig stort i den forbindelse.

Så er det studier neste år, nå falt jo tilværelsen min litt i grus, men jeg tenker og vurderer muligheter. Det som frister er registudier, noe som egentlig er uhyre vanskelig å komme inn på. Journalistikk kommer jeg ikke inn på, grunnet noen slappe dager i førsteklasse, biokjemiker har jeg ikke fagene til å bli og dansestudier blir for krevende. Hurra, ting ser lyse ut, la oss feire...

Ironisk, informativ og vond hilsen fra en vonbroten mann, legg dere!

Et bilde som muntrer opp, min gode venn Gaute sammen med Montemario Gnavpotte, en kelner på en trivelig restaurant i Italia. Husker ikke hva den heter, men den anbefales...